Page 15 - Hud&Helse nr. 1/2022

ikke skilte mellom dem. Noen av disse behandlingene var kanskje litt logiske, som å smøre seg med gåsefett for å myke opp, og man vet at sjøsalt hjalp. Man brukte også urin, som katteurin, og jeg kan tenke meg at det ble brukt fordi det inneholder urea (karbamid) med avflassende egenskaper som man vet hjalp og som man bruker i dag i hudkremer. Det var ikke basert på noe vitenskapelig, men man prøvde alt mulig og sikkert ting som ikke hjalp
i det hele tatt.
Men så begynte man å definere hudsykdommer litt bedre. Rundt år 460 før felles tid, altså for over 2000 år siden, så tenkte man at lepra og psoriasis var en og samme sykdom. Og da behandlet man psoriasis som man behandlet lepra.
Slik var det fortsatt på 1300­tallet. For meg oppleves de to sykdommene helt forskjellig, men det kan hende at det var vanskelig å skille de to sykdom­ mene fra hverandre fordi man ikke hadde behandlingsalternativer. Det man gjorde for å behandle denne lepra og psoriasis­tilstanden var å isolere de berørte på en øy, slik at man ble fjernet fra samfunnet – isolert i paradis, som man kalte det. Det blir som å dra på en behandlingsreise og ikke få lov til å komme hjem igjen. Men det var nok noen med psoriasis som ble veldig bra på disse øyene.
Men det var selvsagt bedre enn å bli drept som den franske kongen Philip beordret. Han hadde beordret at mennesker med lepra (og dermed psoriasis) skulle bli brent på bålet. Så man kunne rett og slett dø, hvis man hadde psoriasis. Jeg kan tenke meg
at dette hadde noe å gjøre med den arvelige komponenten til psoriasis,
at hvis det var flere i familien som kanskje hadde psoriasis, så tenkte man at den måtte være smittsom. Man kunne kanskje være heldig, hvis hele familien hadde psoriasis og ble sendt til en øde øy og kunne nyte sol og sjø. Men hovedsakelig ble man erklært død av kirken hvis man hadde en hudsyk­ dom,og man vet at til og med i dag kan det være vanskelig å stille diagno­ sen helt sikkert fra starten. Så det har sikkert hendt at noen ble sendt på disse øyene fordi de bare hadde et utslett.
Det var legen Ferdinand von Hebra som skilte psoriasis fra lepra i 1841. Det ble helt avgjørende, fordi det ble slutt på å bli sendt til en øy eller drept på bålet. Man kunne faktisk leve og bli ansett som ikke smittsom person med helt annerledes behandlingsalternativer.
I de siste hundre årene, var det flere behandlingsalternativer i bruk. På 1900­tallet brukte man tjære og tjære med sollys. Det ble kalt Goekermans opplegg. Man pleide å smøre inn pasienten med tjære, pakke pasienten inn og la tjæren virke en stund, før man vasket det av. Da ble man mer følsom mot sollys, slik at lysbehandlin­ gen virket bedre. Senere brukte man kunstig sollys, slik at man kunne benytte seg av lysbehandling selv om det ikke var varmt vær og sommer.
Fisk har også spilt en rolle i behand­ lingen av psoriasis, og ikke bare gjennom fiskeolje og omega­3. Dette er en behandling som fortsatt eksiste­ rer, nemlig fisken Garra rufa obtusas, som også er kjent som «doctor fish». Man kan sette beina
HOVEDSAKEN UVIKLINGEN Den var også revolusjonerende for de
som ikke hadde effekt av lokale steroider. Dermed fikk man to valg, enten steroider eller metotreksat, men metotreksat var forbeholdt de som var hardest rammet. Vi vet nå at metotrek­ sat kan ha bivirkninger og ikke alltid kan brukes på grunn av andre sykdom­ mer.
På 70-tallet kom andre systemiske medikamenter, et Retinoid, etretinat, nå acitretin (Neotigason) var den første. Senere kom Cyclosporin (Sandimmun). På denne tiden fikk man også PUVA, lysbehandling, som brukes den dag i dag. Lysbehandling var også aktuelt for andre grupper som hadde behov for inntak av D­vitamin­ tilskudd. For eksempel fikk personer som jobbet i gruver i Tyskland helsemessige gevinster av å ta lysbe­ handling. Jeg vet ikke om enkelte av dem hadde hudsykdommer, men det var gunstig å fylle på med D­vitamin fordi de arbeidet i mørke. Og så hadde man lysbehandling for barn.
eller hele kroppen i et
vann der denne fisken
er, og så vil disse
fiskene spise de døde
cellene veldig skån­
somt. Så de fjernet det
overflødige psoriasis­
plakket som forhindrer at sollyset treffer, og så kunne man sole seg etterpå. Dette er et tilbud som fortsatt eksisterer i for eksempel Tyrkia.
I 1950 opplevde man en revolusjon. Da kom de lokale steroider. Man tenkte at man nå har en løsning for alle hudsykdommer fordi man så at huden ble så mye bedre på steroider. Den første som kom, hydrokortison, var den svakeste. Den bruker man gjerne i dag på små barn og i ansiktet og steder som øyelokk. De første studiene ga ikke akkurat optimisme fordi de ikke fungerte helt som man hadde håpet. Men da de sterkere preparatene kom, så man at det faktisk hjalp. Og da tenkte man at man var kommet til en helt ny era i behandlin­ gen av psoriasis. Det stemmer selvføl­ gelig litt fordi man nå hadde faktisk fått en medisin som fungerte. Meto­ treksat kom litt senere på 50­tallet.
«Fra 1950-tallet har det skjedd noe nytt hvert ti-år innen behandling av psoriasis»
Jeg kommer ikke fra Norge, men et land lengre sør med gode somre og perioder med mye sol og varm. Da eksisterte ikke lysbe­ handling, da jeg begynte å jobbe på hudavde­
lingen i 1997. Da var blant annet ikke PUVA tilgjengelig, så hvor man bor har betydning for hvilke behandlinger som er tilgjengelige. Og derfor har man spesifikke nasjonale behandlings­ retningslinjer. Behovene kan være ulike.
Som de fleste vet finnes det ingen helbredende behandling av psoriasis, men symptomer kan holdes under god kontroll og man kan leve normalt med effektiv behandling. Psoriasis er en litt uforutsigbar sykdom, så den kan svinge. Selv uten behandling kan man ha gode perioder. Og man kan ha den mest effektive behandlingen, men likevel oppleve oppbluss.
For om lag 20 år siden, i 2000, kom de biologiske medikamentene, og stadig kommer det nye behandlinger. Fordi man må fortsette behandlingen, er det viktig at behandlingen fungerer over tid, at den er effektiv og ikke è
HUD & HELSE 1/2022 15